Iran har ikke gjort verden noen tjeneste ved å gå med på en våpenhvile, når regimet i realiteten satt med de beste kortene og kunne ha veltet Donald Trump.

«Fred er ei det beste», sa Bjørnstjerne Bjørnson, «men at man noget vil.» Riktignok i en helt annen sammenheng, men her er det fristende å si at sitatet også passer på våpenhvilen mellom USA og Iran. Etter 40 dagers krig hadde USA satt Irans militære kapasiteter og forsvarsindustri langt tilbake, men uten å oppnå det ene målet som i realiteten betyr noe rent strategisk: Regimeskifte i Teheran.

Så lenge presteregimet blir sittende, er gjenoppbyggingen og gjenanskaffelsen av alt USA har ødelagt bare et tidsspørsmål.

I tillegg hadde Iran festet et kvelertak på verdensøkonomien ved sin stengning av Hormuzstredet. Ingen av delene var Donald Trump i stand til å gjøre noe med, uansett hvor mange tonn bomber han og den nasjonal-kristne korsfarer Pete «Gud vil det» Hegseth i Pentagon lot regne ned over Iran.

Både forsøk på regimeskifte og åpning av Hormuzstredet ville krevd omfattende innsats av amerikanske bakkestyrker – trolig det også fånyttes, og dertil politisk ødeleggende for Trump i et valgår. Dette var faktisk i ferd med å demre for ham, og gjennom påsken kunne hans stigende desperasjon avleses på omfanget av obskøniteter og ukvemsord på hans eget, sosiale medium.