Rapporten fra ekspertrådet for Oljefondet bruker ett ord som snur opp ned på tidligere forestillinger. Hva skjer om fondets verdier konfiskeres?

Finansdepartementet opprettet i fjor et ekspertråd med professorene Karen Helene Ulltveit-Moe og Magnus Dahlquist samt sjeføkonom Harald Magnus Andreassen. Utvalget skal rådgi om Oljefondets investeringsstrategi. I sin første rapport behandler rådet geopolitisk risiko og beredskap.

«Fondet kan i ytterste konsekvens rammes av skjerpet beskatning, regulatoriske inngrep og til og med konfiskering», skriver utvalget.

Ordet konfiskering brukes kun denne ene gangen.

Jeg vil vise hvorfor ordvalget er berettiget og endrer måten vi vurderer risiko på.

Etterkrigstiden bød på et paradigme for investeringer uten like. Bretton Woods, GATT og amerikansk hegemoni garanterte åpne kapitalmarkeder og stabilitet. Innenfor denne rammen utviklet moderne finans seg.

I 1952 formulerte Harry Markowitz moderne porteføljeteori: Sett sammen en portefølje som balanserer forventet avkastning mot standardavvik, og utnytt samvariasjon til å spre risiko. Verktøyene forutsetter kontinuerlige, likvide markeder. Viktige nyanseringer kom tidlig. Roy (1952), Kelly (1956) og Merton (1976) viste at sjeldne, store tap og diskontinuiteter gjør standardavvik til et ufullstendig risikomål. Barro (2006) dokumenterte at slike katastrofer, som kriger, revolusjoner og ekspropriasjon, historisk har inntruffet langt oftere enn normalfordelingen tilsier. Likevel er det Markowitz' veldefinerte verden som preger moderne finans.